Estetisert trash-kunst i forførende Spring Breakers

Denne saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med visningene av Spring Breakers ved Oslo internasjonale filmfestival i november 2012. Omtalen republiseres i forbindelse med den norsk kinopremieren i april 2013.

*

Spring Breakers’ åpningssekvens kunne vært en isolert musikkvideo. Til lydsporet signert den forhatte dubstep-prinsen Skrillex, vrikker solbrune tenåringer seg på stranden i lite klær og sakte film. Dette er slik de fire jentene Faith, Candy, Brit og Cotty ser for seg spring break – en drøm som er innen rekkevidde, hadde det ikke vært for slunkne lommebøker.

Løsningen blir å skaffe midlene på ulovlig vis. I en nydelig orkestrert one-take raner de kyniske ungpikene en fast food-sjappe for å finansiere sin feriefantasi. Med kameraet plassert inne i fluktbilen som roterer sakte rundt restauranten, ser vi de aggressive jentene bevege seg gjennom rommene der inne, mens de truer til seg penger. Men det skjøreste bladet i firkløverbanden er ikke med på raidet. Faith (Selena Gomez) er et slags «alibi», som publikum kan sympatisere med; hun er mer tilbakeholden enn de tre andre, har bakgrunn fra kirken og nærer en skepsis mot det forestående syndefallet. Et par av hennes smugrøykende menighetsvenninner advarer henne før hun skal dra, med beskjed om at hun må «pray hardcore, pray super hardcore».

Vel fremme i Florida og spring break hiver jentene seg ut i festparadiset, men får et ublidt møte med snuten under en sammenkomst der kokainen florerer. Til jentenes forundring betaler en ukjent kvinnebedårer kausjonen slik at de slipper ut av fengsel – han er Alien (James Franco), en selverklært hustler som opererer som rapper ved siden av narkobedriften. Ettersom Alien har så mye penger at han kan kaste sedler ut i lufta på strippeklubb, ser ikke jentene noen ulempe i å bli hans veldreide entourage – med unntak av Faith, som får en dårlig magefølelse av rapperen og hans kriminelle crew.

Regissør Harmony Korine fikk sitt gjennombrudd som 19-åring, da han skrev manuset til provoserende Kids. Som regissør og manusforfatter har han skildret amerikanske ungdomsmiljøer, trashy populærkultur og skrudde personligheter – et sted mellom lavkulturell mytologi og kompromissløs kunstfilm, kanskje, selv om man skal være forsiktig med å tvinge fram noe «korinesque». Spring Breakers er tilsynelatende hans mest tilgjengelige verk til nå, med en gjennomarbeidet estetikk og kjente skuespillere på rollelisten. Men filmen er en vågal friskus, dog med mer åpenbare visuelle kvaliteter enn dem man finner i tidligere Korine-produksjoner.

Mye av dette skyldes fotoarbeidet til Benoît Debie, en mann som tidligere har gjort seg bemerket gjennom sitt samarbeid med Gaspar Noé. Debie utviser en følsomhet i møtet med den overfladiske musikkvideoestetikken, noe som fyller bildene med poetisk pop art-verdi. Det polerte får på denne måten et mer sanselig og sensuelt uttrykk, for eksempel gjennom talende nærbilder av jentenes ansikter og spennende bildekomposisjoner med skamløs bruk av neonlys.

Måten Korine behandler det populærkulturelle på i Spring Breakers gjør at jeg ikke helt får meg til å beskrive det som hverken kitsch, camp eller parodi. Han tar tak i materialets essensielle tiltrekningskraft, ser dets iboende potensial og spiller videre på dette i en gjennomgående seriøs tone – selv om det også er masse humor i Spring Breakers. Det er viet mye tid til forseggjorte montasjesekvenser – utelukkende på grunn av den estetiske kvaliteten – gjerne med en banal, men lyrisk voice-over fra en av rollefigurene over bildene og musikken. Samtidig later ikke Korine som om han forvandler lavkultur til «stor kunst», for her er også perverse kameraføringer mot skritt, pupper og skytevåpen i kjeften.

Disney Channel-jentene Selena Gomez (Faith) og Vanessa Hudgens (Candy) vekker oppsikt innenfor de umoralske rammene. Gomez overrasker positivt i filmens eneste progressive rolle, mens Hudgens overbeviser som promiskuøs tenåring – alltid med et frekt drag over ansiktet. James Franco i sin rolle som rapper og ‘gangsta’ skinner nok likevel klarest på stjernehimmelen. Det er interessant hvordan Alien skildres som en moderne, mytologisk populærfigur – han er en gåte som dukker opp av intet, ikke en spesielt veltalende og intelligent en, men med et godt hjerte. Alien er en vandrende rap-klisjé; møysommelig flettede cornrowsgrills over tanngarden, håndvåpen på veggene, en rad av danderte sneakers, Scarface på evig repeat og et smakløst hvitt piano på bassengkanten.

Et sted i filmen fremfører Alien Britney Spears-låten Everytime på pianoet for jentene, før original-innspillingen med Britney overtar, i en sekvens der han og de eventyrlystne venninnene utfører et ran i slow motion. Her er Korine i sitt ess – det er så vulgært og vakkert, kynisk og følsomt.

Neon-estetikken og musikalske bidrag fra Cliff Martinez gjør at appellen ved Spring Breakers for meg dreier seg om mye av det samme som i fjorårets Drive. Men Spring Breakers går lenger i begge ender; den er mer smakløs, men også mer av en kunstfilm. Harmony Korine sløyfer alt av utbroderinger i fortellingen og fremfører et gjennomestetisert exploitation-dikt – sexy, poetisk og befriende. Et eksempel på at kunst og underholdning overhodet ikke er motpoler.